Refleksjoner rundt studentseminarene

Innledning
Totalt har vi hatt 9 studentseminarer denne høsten innen felleskurset «IKT-støttet læring 2012». Det hele ble avsluttet 30.11.2012 med min presentasjon av boka til Arne Krokan som heter «Smart læring». (Krokan, 2012). Min presentasjon kan lastes ned her. Den første presentasjonen hadde jeg 21.9.2012 om Konnektivismen. Presentasjonen kan sees på slideshare. Dessverre har jeg ikke fått tid til å være til stede på så mange studentseminarer og forelesninger på grunn av arbeidssituasjonen ved egen skole. Derfor vil denne refleksjonen i stor grad basere seg på mine refleksjoner rundt mine egne presentasjoner på studentseminarene. I stor grad vil jeg reflektere over verdien av slike studentseminarer og hvordan jeg mener de bør legges opp for å få et størst mulig læringsutbytte ut av disse seminarene.

Forelesningen som formidlingsform
Underveis i den siste presentasjonen min kom vi inn på forelesningen som presentasjonsform. Denne diskusjonen dukket også opp på mitt første studentseminar hvor jeg tok opp «Konnektivismen».

Arne Krokan tar opp forelesningen som dominerende form i sin bok. (Krokan 2012, s.166) Som student på 1970-tallet, var forelesningen den dominerende formidlingsformen. I begynnelsen husker jeg at jeg pliktoppfyllende satt der og hørte og noterte foreleserens mentale kart og informasjon. Forelesningen begynte da han kom inn døra og etter 45 minutter og 8 tavler fullskrevet, sluttet den da han gikk ut døra. For en skarve ny student rett fra gymnaset i 1972, var dette et sjokk. Etter hvert erfarte jeg at denne formidlingsformen ikke var noe for meg. Så jeg kuttet ut forelesningene og fikk etter hvert etablert kollokviegrupper. Denne erfaringen tok jeg med meg inn i læreryrket og har i så stor grad som mulig prøvd å skape «et flerstemmig klasserom». Jeg skal komme tilbake til dette perspektivet etter hvert.  Men tilbake til Arne Krokan sin bok.
Forelesning betyr enkelt og greit «å lese fore».  Det er en formidlingsform som har sine røtter langt tilbake, helt tilbake 1500-tallet. (Wikipedia, 2012)

Nøkkelen er her overføring – transmitting – av informasjon. Og en overføring av informasjon til en mottaker i håp om at mottakeren lærer. Basert på, som Krokan skriver, «ideen om at det er den opplyste som skal opplyse dem som ikke har kunnskap.» (Krokan 2012, s. 167)
Krokan stiller spørsmålstegn ved denne formidlingsformen, og med god grunn. Ut fra min forståelse av hva læring er, så har denne formidlingsformen utgått på dato for lengst. Den kan være økonomisk effektiv, som Louise Mifsud nevner i diskusjonen, men i stor grad blir det som å kaste grisematen over grisene i håp om at noe trenger inn. En lite effektiv måte å mate griser på, eller skape grunnlag for læring. Jeg ble derfor forbauset over hvor dominerende forelesningen fremdeles er ved dette studiet, i et studium hvor en ser grundig på IKT-støttet læring.  Og Leikny Øgrim røper at en fremdeles er opphengt i dette formidlingsperspektivet når hun forsvarer forelesningen som formidlingsform ved å si «jeg håper da at noen fremdeles er interessert i den kunnskap og kompetanse jeg har». Klart jeg er interessert i den kunnskapen og kompetansen hun har, men for meg fungerer det dårlig å sitte passivt å ta i mot.

Og jeg ser hvor opphengt vi som studenter også er i denne formidlingsformen, når vi skal presentere pensum. Her har jeg større sans for Eric Mazurs  «samlæring», som Krokan nevner i boka si. Der brukes samlingene til spørsmål og svar og refleksjoner, og i mindre grad til formidling. (Krokan 2012, s. 168)
I den første studentsamlingen hvor jeg tok opp Konnektivismen, viste jeg en video fra YouTube, som Mike Wesch står bak og som heter «A vision of Students Today». På mange måter mener jeg denne videoen viser noe av de utfordringene som dagens utdanningssystem står overfor, ikke minst i høyere utdanning. Det interessante her er at vi på mange måter er kommet lengre i den videregående skolen i å tenke nytt om læring og hvordan IKT kan støtte opp om denne læringen, enn i den høyere utdanning. (min påstand)

Det flerstemmige klasserommet
I begynnelsen på 1990-tallet, var jeg så heldig som norsklærer i videregående skole å ha Torlaug Løkensgard Hoel som veileder i prosessorientert skriving. Hun tok den gangen sin doktorgrad i hvordan elevene kunne gi hverandre respons på egne tekster (Hoel, 2000). Mine elever ble prøvekaniner for denne prosessorienterte tenkningen og jeg ble gjennom Olga Dysthes presentert for det sosiokulturelle teoriperspektivet på kunnskap og læring. Boka «Det flerstemmige klasserommet» ble på sett og vis min viktigste veileder.  (Dysthe, 1995) Siden den gang har dialog, samspill og læring vært den røde tråden i min utøvelse av lærergjerningen. Jeg vil her se litt nærmere på denne tenkningen relatert til studentseminarene.

Det sosiokulturelle perspektivet på læring
I følge Vygotsky er sosial samhandling utgangspunkt for læring, ikke bare rammen rundt læring. (Dysthe, 1996). Ser vi på det sosiokulturelle perspektivet når det gjelder læring, så skjer læring ikke ved kunnskapsoverføring, men ved å delta i den sosiale praksisen i en gruppe eller kunnskapsfelleskapet. Ut fra dette perspektivet så har studentseminarene et stort potensiale som kunnskapsfellesskap. Grunnlaget for en helhetlig læringsprosess er lagt, slik Ivar Bjørgen sier det. (Bjørgen, 1995).
(PS! Under forberedende høsten 1972 foreleste Ivar Bjørgen i psykologi. Det er vel de eneste forelesningene jeg har hatt utbytte av. Hvorfor? Et minne er hvordan han fikk fram hovedpoengene ved betinget læring og Pavlovs eksperimenter, ved å ta med seg en hvit due til forelesningen og hvordan han i løpet av forelesningen fikk duen til å gå rundt seg selv to ganger og bukke for forsamlingen. Godt hjulpet av en håndfull frø)

I slike helhetlige læringssituasjoner får vi studenter sjansen til å bruke oss selv og våre lærere som rådgivere og konsulenter.

Læring er både en individuell og sosial prosess der samspillet mellom mennesker er sentralt. (Dysthe, 1996). Og i denne sammenhengen spiller språket en sentral rolle.  Det er derfor viktig at studentseminarene bygger opp om dette perspektivet og bygger opp om dialogen, og ikke bare enveiskommunikasjon med overføring av informasjon. For meg var det viktig å åpne for denne dialogen underveis i det jeg ønsket å formidle, samt få lærerne våre på banen med sin kunnskap og kompetanse.

I boka «Dialog, samspel og læring» (Dysthe, 2001) trekkes det fram seks aspekt som er sentrale for sosiokulturelle perspektiv på læring:

1. Læring er situert
2. Læring er grunnleggende sosial
3. Læring er distribuert mellom personer
4. Læring er mediert
5. Språket er sentralt i læringsprosesser
6. Læring som deltakelse i praksisfellesskap

Jeg vil i den siste delen se mer på pkt. 5 her, språket som en sentral del av læringen og hvordan dialogen kan brukes i slike studentseminarer.

Dialogen
Når vi møter opp en gruppe mennesker til et slikt studentseminar, kommer vi med ulike erfaringer og kunnskap. Dette gir et unikt grunnlag for kommunikasjon. I følge Dewey er språk og kommunikasjon selve grunnlaget for at læring og tenkning skjer. Eller slik Dewey sier det: «Kommunikasjon er en prosess der en deler erfaringer slik at det en deler, blir felleseie.» (Dysthe 2001, s. 49). Vygotsky sier at språket har en dobbel funksjon, først på det sosiale planet, deretter på det indre planet. Ut fra dette perspektivet blir språket et bindeledd mellom det ytre, hvor du kommuniserer med andre, til det indre hvor du reflekterer og tenker. (Dysthe 2001, s. 49). I et slikt perspektiv blir det viktig hvordan en organiserer samspillet mellom deltagerne i slike studentseminarer. Hvis en tenker at kunnskap og informasjon blir overført mellom mennesker slik vi finner det i den tradisjonelle forelesningen, så er dette et forenklet syn på hvordan vi mennesker samspiller og lærer av hverandre. (Dysthe 2001, s. 50).
Säljø slår fast: «Dette historisk så dominerende bildet av læring er en del av skolens og den institusjonaliserte undervisningens problem snarere enn løsningen». (Säljø 2001, s. 26)

Her kan Mickhail Bakhtin gi oss et nyttig innspill. (Dysthe 2001, s. 50). Bakhtin sier at all kommunikasjon er grunnleggende dialogisk. Jeg får ikke plass her til å gå grundig inn på «dialogismen» som kunnskapsteori, annet enn å påpeke at kommunikasjon er sentralt i læringsprosessen, og at det derfor får stor betydning hvilken kommunikasjonsmodell som blir brukt. (Dysthe 2001, s. 65). Hovedperspektivet i «dialogismen» er at kommunikasjon skjer mellom de som er involvert. (Dysthe 2001, s. 66). I slike studentseminarer blir da mening skapt i dialogen mellom den som snakker og de som hører på. Vi ser at dette skiller seg tydelig fra et monologisk perspektiv, der ansvaret for budskapet ligger på avsenderen.

Konklusjon
Både Dewey og Vygotsky bygger på en forståelse av at det er den sosiale gruppa og det fellesskapet som den enkelte er en del av, som er selve utgangspunktet for læring. Her gir studentseminarene et godt utgangspunkt for læring. Men under forutsetning av at en ikke bygger opp om at kunnskap er noe som overføres ved å bruke den tradisjonelle forelesningen, men at en bygger opp om dialogen. Det viktigste medierende redskapet for mennesket er språket. (Dysthe 2001, s. 47)

Kildeliste:
Bjørgen, I (1995) Ansvar for egen læring. 4. utg. Trondheim: Tapir
Bligh, D A. 2000. What’s the Use of Lectures? San Francisco: Jossey-Bass.
Dysthe, O. (1995) Det flerstemmige klasserommet. Gyldendal Ad/Notam.
Dysthe, Olga (1996), Ulike perspektiv på læring og læringsforskning, Cappelen Akademiske Forlag, Oslo
Dysthe, O. (red) (2001) Dialog, samspel og læring. Abstrakt forlag
Harvard Magazine (mars, april 2012). http://harvardmagazine.com/2012/03/twilight-of-the-lecture#.Tzfazz09uqd.twitter , Lest 2.12.2012.
Hoel, T.L. (2000) Skrive og samtale, Responsgrupper som læringsfellesskap. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Krokan, Arne. 2012. Smart Læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Oslo. Fagbokforlaget
Lave, J. & E. Wenger (2003). Situeret læring - og andre tekster. Oversatt av B. Nake; dansk forord av S. Kvale. København: Reizel. 247 s.
Säljø, R. (2001). Læring i praksis. Et sosiokulturelt perspektiv. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.
Wikipedia, (2012) Lecture, http://en.wikipedia.org/wiki/Lecture  , lest 02.12.12

 

Flesberg 02.12.12