Gamification

Nye begreper dukker opp i min lesing om dagen. Det siste er “Gamification” – eller spillfisering. Det var i en artikkel i Aftenposten 2. april i år, skrevet av Cecilie Ask, hvor disse begrepene dukket opp. Som medielærer ble jeg selvsagt nysgjerrig.
Hva betyr så spillfisering? Søk i Google ga meg to treff på norsk. Så der var det ikke mye å hente. Et søk på “gamification” ga meg 940 000 treff og en wikipediaartikkel om begrepet eller fenomenet.
Det betyr bruk av spillmekanismer i en ikke-spillende kontekst. Typiske spillmekanismer er lojalitet, tidsbegrensning, status, premiering, progresjon og synergieffekt av samarbeid. Vi finner slike mekanismer i sosiale medier som blant annet Gowalla, Foursquare og Groupon.
Hva om vi brukte de samme spillmekanismene i skolen?
En av de store guruene innen spillfisering er Seth Priebatsch, grunnleggeren av den sosiale nettjenesten SCNVGR, (Hvorfor skal de ha så vanskelige etternavn?) sier i et intervju om skolen at istedenfor å lage et system som skaper vinnere og tapere, burde det vært designet slik at de som anstrengte seg, rykket opp til neste nivå, mens de som ikke hadde progresjon, bare sto stille. Og istedenfor å gjøre karakterer til premiering, burde kunnskap og egenskaper være det som får deg videre i “spillet”, påpeker han.

Videre har jeg sans for dette sitatet fra Jane McGonical, forfatter og spillforsker:
“Det er et paradoks at det er lettere å redde verden i et spill enn i virkeligheten. Derfor er den fornuftige løsningen at virkeligheten må bli mer som et spill.”
Hun har blant annet vært med på å utvikle spillet World without Oil.

Så noen tall i farta. En gjennomsnittlig dataspiller har brukt mer enn 10 000 på dataspill før de har fylt 21 år, omtrent like mange timer som på skolebenken.

Så får vi se om spillfisering blir det nye store i 2011.
Du kan hente mer inspirasjon fra konferansen South by Southwest Interactive, som ble arrangert i Austin i midten av mars.

Se også "Spill som komunikasjonsstrategi".

Comments

[Hans P Elling]

Takk for et flott innlegg igjen. Dette er virkelig en av de spennende utviklinger innenfor spill og spill teori i forhold til andre fagfelt som f.eks. pedagogikk. Lee Sheldon er en (kanskje av flere) som har begynt med et slik system som Seth Priabatsch skisserer. Han har et experience point system gjennom hele skoleåret ved Universitetet i Indiana. Det vil si at studentene får x antall xp for å fullføre soloprosjekter, oppgaver, quiz etc. Denne summen blir så oversatt til en karakter på slutten av skoleåret. Han mener dette er veldig gunstig for middels eller dårlige elever som ikke er motivert da du tenker på hva du har oppnådd snarere enn at du ikke oppnår det nivået du ønsker på hver oppgave.

http://www.escapistmagazine.com/news/view/99224-Professor-Abandons-Grades-for-Experience-Points

[JaO]

Se blogginnlegg om spill fra Hans P.
http://byniggle.typepad.com/hpmute/2011/04/spill-i-undervisningen.html