Filmanmelder Kjersti Nipen i Aftenposten hadde en interessant kommentar 10. mars. Hun viste til et perspektiv på det siste tiårets filmtrend som førsteamanuensis Arne Engelstad kom med nylig;
“I en verden der stadig mer informasjon, både om verden og våre liv, tar form av korte fragmenter, enten det er som YouTube-videoer, Facebook-profiler eller 140-tegnsmeldinger på sosiale medier, er det opp til hver enkelt å pusle en sammenheng i småbitene. Og den som kjenner sine sosiale medier, vet at det verken er noen begynnelse, midtre eller slutt i denne sfæren. Bare en masse snutter, og de fortellingene du selv velger å sy dem sammen til.”
Et interessant perspektiv. Vi vet at nyhetsbildet gir oss en fragmentarisk virkelighet, hvor vi må hjelpe elevene i å bygge strukturer. Bør vi også lære elevene å sette sammen alle disse snuttene inn i kjente strukturer?
Kjersti Nipen nevner blant annet filmer som Short Cuts, Pulp Fiction, Memento, Mulholland Drive, Den sjette sansen, Eternal Sunshine of the Spotless Mind, Love Actually og Inception er fulle av puslespillbiter som vi må sette sammen selv. Kanskje er våre elever et kompetent publikum eller er det tilfredstillelsen det gir oss å pusle sammen bitene som er svaret på at slike filmer når et bredt publikum?
Comments